In a riot og colors I see pink!

En perfekt lørdagsmorgen!

Masse varme. En stor kopp te. Frokost på senga… Kunne ikke hatt det bedre!

Oppfor ein bakke og nedfor ei dal…

I sommer var far og jeg på tur i fjellet. For de som ikke kjenner historien, let tilbake i arkivet mitt til 13. juli.

SIden da har Lyngkampen ligget som en stein i skoen på oss begge og vi måtte prøve igjen.

Denne gangen droppet vi den første sykkelbiten, på en måte var jo den allerede gjennomført. I stedet kjørte vi til Prøva. En parkeringsplass langs Birkebeinervegen. Til tross for tåke og heftig vind, hadde vi en kjempefin tur. Lyngkampen er beseiret!!! (Bilder kommer!)

Sliten, men tilfreds…

Sliten. Det er utrolig hvor sliten man kan bli av å gjøre ingenting. Eller, jeg har jo gjort mange ting, men det er ikke det som har gjort meg sliten. det er all tenkinga som gjør at jeg utmattet legger meg tilbake på puta for å slippe unna en stakket stund.

Tilfreds. Jeg har et sted å flykte til. Jeg har en åpning ut. Jeg har en som sier “hvis det blir for mye Helle, så kan du alltid komme hit”. Jeg kommer og jeg slapper av. Å kunne slippe alle tanker fri og bare eksistere føles utrolig befriende. Å kunne snakke om alt i verden og bare le.

Telefonen ringer. Igjen. Eller helst har jeg lyst til å slenge den ut av vinduet og aldri snakke med noen igjen. I stedet trykker jeg på lydløs-knappen, venter til det har ringt fra seg, før jeg skrur den av. Jeg banner inni meg. Vet at noen kommer til å irritere seg over at jeg ikke svarer. Det samme kan det være.

Jeg legger meg bakover. En helt annen ro glir inn over meg. Du ligger ved siden av meg og puster. Jeg prøver å holde samme rytme. Den varme armen din beskytter meg fra den masete omverdenen og det føles ut som om verden står stille. Illusjonen er god å ha – enn så lenge.

Blogged with the Flock Browser

Bare en kopp kaffe…

Ei uke kan forandre så mye. Syv ganske korte dager. Det skal kanskje ikke så mye til heller. Ofte er en dag nok, eller en time. I enkelte tilfeller også bare et kort øyeblikk. Jeg husker en gang jeg var lita. Jeg hadde vært på besøk hos den naboen som alltid fikk skylda for de dumme tingene vi fant på. Det var for det meste hennes ideer også, så det skulle egneltig bare mangle, men uansett. Jeg var på veg hjem. Humøret var på topp og jeg var så lita at jeg sikkert ikke visste hva bekymringer var.

På den tida var jeg sjelden å se uten den røde, gamle sykkelen min. Vi hadde et spesiellt samhold vi to (i den grad man kan ha et spesiellt samhold med en sykkel…). Som sagt var jeg på vei hjem, på sykkelen. Det beste jeg visste var å sykle fort. Virkelig fort. I svingen inn på gårdsplassen gikk det selvfølgelig galt. Jeg sklei. Det ene låret mitt minnet mer om en rå løvbiff enn om et lår og det tok evigheter å pirke ut all grusen. Det hadde tatt meg ett eneste øyeblikk å gå fra å være lykkelig og bekymringsløs til å ligge gråtkvalt og rope på mor og far. Ett øyeblikk.

Men som jeg begynte med. Ei uke kan forandre så mye. I dette tilfelle var det vel også et øyeblikk som startet det hele. Så et øyeblikk til. En time. En dag. Og nå har det blitt ei uke. Selv om øyeblikket var fatalt, har uka kanskje bidratt til å fjerne spissen av det. Jeg innså det i dag. Over en kopp kaffe. En kaffe, et yatzy-spill og en god samtale. Det var ikke så mye det som ble sagt som var viktig, men det at det ble sagt ting. Uviktige ting. Uviktige ting med stor betydning. Å sitte ned, snakke sammen om alt og ingenting, uten at det krever noe som helst av deltagerene. De er bare tilstede. I hverandres selskap… Positive øyeblikk tar alltid lenger tid enn de negative. Kanskje for at man skal kunne nyte dem. Det hadde jo vært trist om de positive øyeblikkene skulle bli revet av som et plaster.

Jeg leser Dickens om dagen. Store forventinger. Pip sier veldig mye lurt, men et av de beste sitatene må være dette: Du som leser dette, stopp og tenk et øyeblikk på det lange kjedet av jern eller gull, av torner eller blomster, som aldri ville ha blitt bundet rundt deg om det ikke var for det første leddet som ble smidd på en minneverdig dag.

NY blogg… igjen!

På grunn av et prosjekt på skola, har je laga meg en ny blogg. På denne nye bloggen skal ingen behøve å lese om det lite innholdsrike livet mitt eller noe annet tull. Der er det de serriøse sidene av livet, selvfølgelig med en litt userriøs vri – det er jo min blogg, som gjelder.

Uansett… ta en titt og legg gjerne til ne link… Da blir jeg kjempeglad. Noe som gjør meg enda gladere er hvis noen faktisk lager litt diskusjon inne på denne bloggen. Det hadde jammen vøri stas!

Altså: TRYKK HER!!!

Fastball - Out of my head

Sometimes I feel
Like I am drunk behind the wheel
The wheel of possibility
However it may roll
Give it a spin
See if you can somehow factor in
You know there’s always more than one way
To say exactly what you mean to say

Was I out of my head? Was I out of my mind?
How could I have ever been so blind?
I was waiting for an indication
It was hard to find
Don’t matter what I say only what I do
I never mean to do bad things to you
So quiet but I finally woke up
If you’re sad then its time you spoke up too

Was I out of my head? Was I out of my mind?
How could I have ever been so blind?
I was waiting for an indication
It was hard to find
Don’t matter what I say only what I do
I never mean to do bad things to you
So quiet but I finally woke up
If you’re sad then its time you spoke up too

Was I out of my head? Was I out of my mind?
How could I have ever been so blind?
I was waiting for an invitation
It was hard to find
Don’t matter what I say only what I do
I never mean to do bad things to you
So quiet but I finally woke up
If you’re sad
Then its time you spoke up
Too

Jeg sier ikke mer, men lar bare sangen henge i luften… Den redda i alle fall min fredagskveld…

VIL HA!!!!

Åffer kan je itte få den her dingsen ut av hue? Je er besatt og trur itte ja kan bli 100% lykkelig med mindre je får den! Å materealististk er det egentlig lov å væra?

*sukk*

I det siste har livet mitt virka ganske perfekt. Hvis vi ser bort i fra sommerjobben på Kiwi da. Je har møtt en haug med herlige folk, je har vøri forelska, je har trivdes på skola, je liker meg der jeg bor. Je har egentlig itte hatt noen grunner til å væra misfornøyd med noe som helst, og det har je kanskje fortsatt itte, til tross for at kollektivet mitt har blitt dratt fra hverandre og satt sammen igjen på en heeelt anna måte.

Je er fortsatt hodestups forelska, je gleder meg til skola begynner og ser veldig fram til å treffe andre enn dom je treffer på Kiwi. Allikvel er det noe som skurrer og je veit itte åffer. Klarer liksom itte å væra mitt vanlige, blide meg… Kanksje er det bare adskillelsen, og kjedsomheten som har tatt meg… Søndag blir en bra dag!

Lyn og torden…

Je har alltid vært fasinert av lyn. Da je kom hemmat fra jobb i dag vart det plutselig mørkt og det lynte som bare det oppe i åsen bak Gjøvik. Jeg tok noen bilder… og tadaaaa…

Forresten…

Kom over dette blogginnlegget i dag og holdt på å le meg skakk…

Ok, så er je litt sær… men… HAHAHAHAHHAHAHA!!!!