Det er alltid en like god følelse når sanger du har glemt at du har dukker opp på spillelista. Nå kom akkurat «girl in grass» susende inn i ørene mine, og snill som jeg er, deler jeg den opplevelsen med flere. Finn ut litt mer hvis du vil.
Dette er jo en av de aller beste låtene jeg veit om, men jeg fant ikke teksten i farten, så spiss ørene i stedet og slapp av i noen minutter.
«In a riot of colors you see blue…»
Sur melk derimot, er det helt greit å gråte over. For å gjøre en kort historie ganske mye lenger enn den behøver å være, begynner jeg denne historien i går. Klokka er 16.30 og jeg er i ferd med å forlate Kristiansund med hurtigbåten.
Jeg har aldri vært i Kristiansund før, men kommer veldig gjerne tilbake.
– husk å ringe Simen i kveld da Helle. Avtal når og hvor dere skal møtes i mårra slik at jeg får nøkkenen og kommer meg inn når jeg kommer tilbake til Trondheim, sa min kjære.
– Jada, det skal nok gå i orden det. Jeg ringer deg nok i løpet av kvelden jeg, svarte jeg kjekt. og la til et «gla i deg» før jeg gikk inn på båten. «god tur, vennen» hører jeg ham si bak meg.
Turen fra Kristiansund til Trondheim tar ca tre og en halv time. I to av dem sitter jeg bare å døser. Tankene flyter i mange retninger og jeg har en typisk dagdrømmingssekvens. Jeg sitter å funderer på hvordan jag skal gripe de kommene 15 timene an for å gjøre alt så praktisk som mulig.
Plutselig skvetter jeg til. De nøklene som vi har snakket så mye om kan jeg da overhodet ikke huske å ha fått. Jeg ringer. Ikke noe svar. Prøver igken. Fortsatt ingenting. Desperat ringer jeg Elisabeth.
– Jeg trenger et nummer. Kan du hjelpe meg?
Jeg gir fra meg en adresse og numrene jeg trenger blir skrevet ned. Da er det bare å ringe hjem til svigers og innrømme at jeg har klart å dra fra nøklene. «Dere to passer jammen godt sammen» er kommentaren hun gir sin sønn etter å ha snakka med meg.
Enda et nummer blir lest opp. Husvertens denne gangen. Han er selvfølgelig ikke å få tak i. Som bareier er han selvfølgelig på jobb på denne tiden. Jeg venter til båken har lagt til kai i Trondheim og tar med meg kofferten på en aldri så liten bar-runde.
– Hei, er Øyvind her, spør jeg når jeg kommer til Cirkus. Selvfølgelig er Øyvind der, men han aner jo ikke hvem jeg er, så før jeg kan komme til poenget så må jeg forklare at joda, jeg er den og den, bor der og der. Nå har jeg reist fra nøkkelen og skulle gjerne hatt litt hjelp.
Øyvind, som den superhelten han er, hiver seg på sykkelen og oppsporer nøkkelen. Aldri har jeg vært så glad for å komme hjem. Jeg titter i kjøleskapet og finner ut at en butikktur er på sin plass. For sikkerhetsskyld rister jeg på melkekartongen, for å kjenne om det er noe i den, eller om det er mannen i huset som har vært på ferde (tomme melkekartonger er ikke et sjeldent syn i vårt kjøleskap). Det er igjen litt. Akkurat nok til meg til frokosten. Ikke har den gått ut på dato heller.
Resten av kvelden forløper uten noe særlig av noe. Min siste natt som beboer i Sandgata. Litt vemodig, særlig siden jeg er der alene.
Mmm... God og frisk melk. Ikke som den jeg drakk i dag tidlig
Vekkerklokka ringer. Jeg skal ikke påstå at jeg spratt opp, men jeg kom meg da inn i dusjen og fikk åpnet øynene (i den rekkefølgen). Jeg gjorde unna det siste av pakkingen og tenkte: Nå er det jammen på tide med frokost.Siden det begynte å bli lite med tid før drosjen skulle være der, tenkte jeg å gjøre det på den raske måten. Jeg setter melkekartongen til munnen og drikker. Jeg drikker alt som er igjen. Svelger. Og etter at det er for sent innser jeg det. Melka er pokker så sur at det er til å grine av. Jeg spytter men innser at det ikke hjelper. Melka ligger alt i magen min. Jeg prøver å kaste opp, men jeg har aldri vært god til å spy på komando.
Drosjen kommer og jeg setter meg inn. Foran meg ligger en laaaang busstur. Og her sitter jeg da. Har passert Dombås og er vel litt over halvveis. Heldigvis er det snart på tide med en liten stopp. Jeg pleier å være den som sitter og leser når jeg er ute og kjører, men ikke i dag. I dag har jeg mer enn nok med å prøve å la være å tenke på den sure melka som skvulper rundt i magen min.
Jeg har fortsatt lyst til å grine!
Foto: NRK
Jeg satt og hørte på Radioresepsjonen i dag, og kom til å tenke litt tilbake. I høst hadde Bjarte et innslag i Singer-songwriter spalten som jeg bet meg merke i. Jeg skulle så gjerne delt det øyeblikket med dere, men dessverre er den ikke lagt ut som video på bloggen dems. Men jeg fant teksten til denne fortryllende visen og kan fortelle at den kan høres på slutten av podcasten fra 25.09.08.
I guess it was me who said something wrong
Coz suddenly it felt like I was fighting the Vietcong
It started so peacefully with some wine and cheese
Then you (suddenly) exploded like the Germans on Omaha beach
This might be the end my Love
I can’t fight you anymore
You’re army is to strong for me
I need a truce, my love, not war.
I know that you think I’m the impossible one
And you don’t believe in solving problems with a simple song
But I’m all out of ammo, this is all I have left
You stole my heart away, I’m charging you with theft
This might be the end my Love
I can’t fight you anymore
You’re army is to strong for me
I need a truce my love, not war.
Dype ord fra nanbrødeksperten der altså.
Og bare for dere: Nok en favoritt fra You Tube.
Jeg har fortsatt tre dager til rådighet når det komer til hjemmeeksamen. Jeg kunne velge mellom “den norske skolen” og “ungdom og røyking”. Jeg har altså valgt den norske skolen.
Norge har jo fram til nå kommet ganske dårlig ut i PISA undersøkelsen, hvorfor? Vi er jo tross alt et av verdens beste land å bo i…
Jeg er spesielt interessert i hva forskjellige grupperinger mener at skal til for å få en en bedre og fremtidsrettet skole, for alle skoleelever i Norge? Drar vi alle for mye under én kam Skjærer vi alle under èn kam i for stor grad, er mer differansiering svaret? Blir vi målt for lite mot hverandre, er å innføre karaktersetting allerede på barneskolen svaret? Er det økt fokus på disiplin som skal til?
Jeg trenger innspill fra så mange kanter som mulig, så sleng inn en kommentar og si din mening! 
MadCon raste over verden med Beggin’ og fikk oss til å glemme denne. Heldigvis fant jeg den inne på iTunes-lista mi og kan minnne folk på at den faktisk er enda bedre enn versjonen levert av Tshawe og Yosef. Frankie Valli and the four seasons. Kul video er det også! 
En gammel venn ringte meg i går. Han fortalte at han ver på ferie i Trondheim og lurte på om vikunne møtes. Dette pleide å være den beste vennen min og siden det er lenge siden sist vi så hverandre, over et år faktisk, tok jeg selvfølgelig fri fra mine eksamensrelaterte gjøremål for å slå av en samtale over en kopp kaffe.
Denne vennen er det alltid hyggelig å treffe. Samme hvor lenge vi har vært fra hverandre og samme hvor stor avstand som har kommet mellom oss siden sist, har vi alltid noe å snakke om. Det er antagelig, for å si det med hans ord, fordi vi liker hverandre for det vi er, ikke for det vi gjør. Det er en god måte å bli likt på.
Under samtalen kom det opp et godt poeng. Man går gjennom livet og har mange forskjellige venner. De fleste av dem har en eller annen funksjon. Du har venner du kan gå på byen med, fordi det er kjedelig å gjøre det alene. Det er venner som du knytter til deg gjennom skole/jobb som kan stille opp i skole-/jobbrelaterte sammenhenger eller lignende.
Ola og jeg har ingen slik funksjon for hverandre. Vi bare møtes når muligheten byr seg (som altså ikke er så ofte) og vi har det hyggelig en liten stund. Så skilles våre veier. Men selv når vi ikke har sett hverandre på lenge bryr vi oss om hverandre og ville stillt opp for den andre. Og kanskje det viktigste av alt: Det er ingenting som føles unaturlig eller overfladisk når vi en sjelden gang møtes.
Jeg har venner som jeg omgås mye oftere enn Ola, men ikke har det på den måten med. Jeg ville ikke åpnet meg opp for hvem som helst i min daglig omgangskrets.
Det jeg vil fram til er kanskje noe sånn som dette: Det er utrolig godt å ha venner som tenker på deg selv om du er langt unna. Venner du tenker på selv om de er langt unna. Venner som stiller opp selv om du ikke pleier vennskapet på daglig basis. Jeg tror det er det som er ekte vennskap.
Oi, nå ble jeg voldsomt dyp. For å rette opp i det legger jeg inn en av mine favorittklipp fra YouTube.
Prosjektoppgaven min begynner å nærme seg litt av den formen som jeg vil ha på den, og det er jo bra. I dag har jeg jobbet med stilfigurer, men har kjørt meg litt fast på ett område. Jeg trenger en anekdote. En liten kort og poengterene historie, som jeg kan bruke nettopp for å illustrere en anekdote. Så kom igjen, er det noen der ute i verden som kan hjelpe meg?
Det hadde jeg i såfall satt ytterst stor pris på!
Ok, jeg tar litt kraftig i i tittelen, men saken er den at jeg trodde ikke mine egne øyne i dag tidlig, da jeg skrudde på macen og gikk den daglige nyhetsrunden, var DETTE det som møtte meg da jeg skulle lese nyheter fra mine hjemlige trakter.
Under sitt landsmøte i helga, har Frp vedtatt at dersom de kommer i regjering, vil de sette alle krefter inn for å UTRYDDE ulven fra norske skoger. Nå er det ikke slik at jeg er en aktiv ulveforkjemper, men dette er å gå for langt.
Joda, for sauebønder er nok ulven et problem. Jeg skjønner godt at det ikke er gøy å finne sauekadavere når man skal ut og se til dyra sine, men dette er jo faktisk et minimalt problem. Bøndene har ikke noen store økonomiske tap på grunn av dette, siden de får erstattning for dyr som har gått tapt til rovdyr.
jeg vil utheve et utsagn fra Per Roar Bredvold, Hedmarks representant fra Frp på tinget:
Bredvold legger til at ulven også tar mye elg og rådyr.
- Og da skader man de mulighetene til jakt og opplevelser. Og generelt: du flytter ikke til et sted hvor ulven bor, sier Bredvold.
Disse tre linjene sier veldig mye, synes jeg. Jeg tar det siste først. “du flytter ikke til et sted hvor ulven bor”. Mitt spørsmål er da: De “norske” ulvene holder stort sett til i Hedmark og Akershus, og hvor mange av de som bor i disse to fylkene går daglig rundt og er redde for å bli angrepet av ulv?
De to fylkene har til sammen et areal på 32 306 kvadratkilometer, og på dette området finnes det 12 – 18 ulver. Folk flest går da ikke rundt og frykter ulven.
For å nyansere meg selv litt, jeg vet jo at det finnes eksempler på at det har gått veldig galt. Selv om det ikke finnes noen beviser for at mennesker noensinne har blitt drept av ulv i Norge, har husdyr blitt tatt. Og når man har en ulv på gårdsplassen som knasker i seg bikkja di, ja da skjønner jeg at du kan bli redd. Men er det stor nok grunn til å utrydde en hel dyrestamme?
Jeg går over til neste punkt av Bredvolds argumentasjon: Bredvold legger til at ulven også tar mye elg og rådyr. – Og da skader man de mulighetene til jakt og opplevelser. Heller ikke av dette utsagnet, kan jeg gjøre så mye annet enn å riste på hodet.
Her er et sitiat jeg har hentet fra direktoratet for naturforvaltning: Bestandene av elg har i en periode vært større enn det beiteressursene tåler i store deler av Sør-Norge. Flere steder har derfor kommunene redusert tettheten av elg. Elgbestandene ekspanderer fortsatt i utbredelse og antall i Nord-Norge, særlig i kyststrøkene, samt på Vestlandet. Sitat slutt.
I vinter bodde je heme på Nes (i Hedmark) og i hagen har vi epletrær. Elg liker epletrær og siden vi også bor i nærheten av en skog (som de fleste gjør på Hedmarken), tar de seg ofte en tur til hagen vår. Fem elger har vi hatt som fast besøkende i hagen i løpet av vintermånedene. Når de tilbringer så mye tid i hagen vår, blir de etterhvert nærgående og det kan faktisk være ganske skummelt å skulle dra på jobb en tidlig morgen når bilen din bokstavlig talt er omringet av elg.
Dessverre går det også slik (bildet) med alt for mange elg. Med et enkelt google-søk 
får jeg veldig mange flere treff på skader og dødsfall som følge av elgpåkjørsel enn om ulver som spiser opp hunder.
Og bare en tanke: Hvor mange elg blir tatt av toget hvert år?
Jeg kjenner mange elgjegere, og jeg har aldri hørt noe annet enn at de er svært fornøyd med jakta som den er. Det hadde sikkert vært moro å slippe å gå ut av stua for å skyte elg. Lade geværet fra sofakroken og skyte ut gjennom vinduet, men jakt handler jo faktisk om opplevelse. Du skal jo vente litt, overmanne dyret, sitte på post og føle spenningen. Hvis du ikke gidder det, da er ikke jakt noe for deg, da får du kjøpe elgkjøttet ditt ferdigskutt.
Det er jo med andre ord ikke slik at vi må velge mellom ulven og elg/rådyr. De er begge en del av den naturlige faunaen i Norge, og jeg mener at vi ikke har rett til å gå inn og utrydde en dyreart fra sitt naturlige miljø. Hvis du vil vite mer om ulv, les her.
Joda, je sitter og skriver. Det går som det suuuuser. Om seks dager må jeg så og si væra ferdig med prosjektoppgava mi og begynner å innsjå at je har mye å gjør.
Sia Andreas sitter og gjør andre ting, har jeg isolert meg med ørepropper og iTunes og det er det jeg vil fortelle litt mer om nå. Plutselig kom nemlig den sørgeligste sangen je veit om strømmende inn i mine ører. Det er en sang om en fyr som har fått hele verden i mot seg. Han har rett og slett ikke noe igjen å leve for på sitt nåværende hjemsted, derfor ønsker han seg hjem til barndomshjemmet.
På tide å røpe hvilken sang det er. Vazelina bilopphøggers – Feil sie ta Mjøsa.
Hahahaha, kan den være så trist da, tenker du sikkert nå. Men ja, den er det. Se her eller les teksten under:
Je sitt mæ klompen i hæsjen
Je har kjint’n der før,
Nå vil je hemmat tæll Toten
Ætter ti år som Brummunddøl
Je sitt her aleine
Tom førr elskovsrus
Feil sie ta Mjøsa, i buss.
Je var gift mæ ei jinte
Mæ gard på fæmhundre mål
Vi hadde kønn og pottet
Men dæ kom uår og pottet-ål
Nå reise je hemmat
Gar’n gikk konkurs
Feil sie ta Mjøsa, i buss.
Vi fækk behølde ei kvige
Ætter auksjon i fjor
Men kua sturte på båsen
Hu hadde eti forderve fôr
Den vart hente som nødslakt
Ta’n Aksel Lønom fra dar’n
Men kar’n tok og mæ seg dama
Slakter’n var slik en staslig kar
Nå sitt je åleine
Sug på vassen snus
Feil sie ta Møsa, i buss.
Je sitt her aleine
Tom førr elskovsrus
Feil sie ta Mjøsa, i buss.
Det er det jeg kaller melankoli. Jeg blir helt lei meg hver gong je hører strofa Vi fækk behølde ei kvige, ætter auksjon i fjor. Men kua sturte på båsen, hu hadde eti forderve fôr. Og når kjærringa stikker av med slakter’n, da skjønner je at fyren ønsker seg hemmat tæll Toten. Og som alle veit: Det er det samma å henn je er i væla, bære je ser Mjøsa. Gleder meg til sommer på Næs!
Det var egentlig bare det je ville ha sagt for nå. Tilbake til arbeidet.
| m | t | o | T | f | l | s |
|---|---|---|---|---|---|---|
| « jun | ||||||
| 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | ||
| 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 |
| 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 |
| 20 | 21 | 22 | 23 | 24 | 25 | 26 |
| 27 | 28 | 29 | 30 | 31 | ||
|
