I looked into the cloud and I lost myself…

Det er så mye jeg har behov for å uttrykke. Så mange ord jeg har lyst til at skal kile meg over leppene. Allikevel er det ikke alt som kan sies. Av forskjellige grunner. Enkelte ting bør kanskje ikke sies, mens andre ting er ord som jeg enda ikke har klart å si til meg selv.

Jeg er usikker på hvem av de to som er den vaskeligste. Det som ikke bør sies vil alltid komme til å ligge der og være usagt. Men hvis ordene blir sagt er det ingen vei tilbake. Det er ikke noe rom for anger. Ord som er sagt, vil alltid forbli sagt. Noen ganger er det kanskje til det bedre, men andre ganger er resultatet mer uklart.

De tingene som finnes i hodet mitt, men som jeg enda ikke har sagt til meg selv, forblir tanker. Tanker om hvordan noe kan være, eller ikke være. Jeg har ikke bestemt meg – ordene er ikke tenkt.

Jeg tenker mye. Jeg har alltid fått høre at jeg tenker for mye. Jeg liker å analysere, å finne ut av hva jeg EGENTLIG mener. Men akkurat nå om dagen tenker jeg helt klart for mye. Nå har det gått over til at jeg ikke en gang er sikker på hva jeg tenker på. Det er ord som er strødd omkring, og jeg vet ikke hvordan de skal settes sammen.

Jeg håpte lenge at svaret var så enkelt som at “Helle, du trenger en øl!”, men dessverre… Etter opptil flere øl er jeg ikke noe nærmere noe vettugt svar. Kanskje jeg bare skal begynne å konsentrere meg om mange ting som krever mye hjerneaktivitet…

Jeg liker å tenke og jeg vet heller ikke hvordan det går an å slutte…