Litt om venner og slikt…

En gammel venn ringte meg i går. Han fortalte at han ver på ferie i Trondheim og lurte på om vikunne møtes. Dette pleide å være den beste vennen min og siden det er lenge siden sist vi så hverandre, over et år faktisk, tok jeg selvfølgelig fri fra mine eksamensrelaterte gjøremål for å slå av en samtale over en kopp kaffe.

Denne vennen er det alltid hyggelig å treffe. Samme hvor lenge vi har vært fra hverandre og samme hvor stor avstand som har kommet mellom oss siden sist, har vi alltid noe å snakke om. Det er antagelig, for å si det med hans ord, fordi vi liker hverandre for det vi er, ikke for det vi gjør. Det er en god måte å bli likt på.

Under samtalen kom det opp et godt poeng. Man går gjennom livet og har mange forskjellige venner. De fleste av dem har en eller annen funksjon. Du har venner du kan gå på byen med, fordi det er kjedelig å gjøre det alene. Det er venner som du knytter til deg gjennom skole/jobb som kan stille opp i skole-/jobbrelaterte sammenhenger eller lignende.

Ola og jeg har ingen slik funksjon for hverandre. Vi bare møtes når muligheten byr seg (som altså ikke er så ofte) og vi har det hyggelig en liten stund. Så skilles våre veier. Men selv når vi ikke har sett hverandre på lenge bryr vi oss om hverandre og ville stillt opp for den andre. Og kanskje det viktigste av alt: Det er ingenting som føles unaturlig eller overfladisk når vi en sjelden gang møtes.

Jeg har venner som jeg omgås mye oftere enn Ola, men ikke har det på den måten med. Jeg ville ikke åpnet meg opp for hvem som helst i min daglig omgangskrets.

Det jeg vil fram til er kanskje noe sånn som dette: Det er utrolig godt å ha venner som tenker på deg selv om du er langt unna. Venner du tenker på selv om de er langt unna. Venner som stiller opp selv om du ikke pleier vennskapet på daglig basis. Jeg tror det er det som er ekte vennskap.

Oi, nå ble jeg voldsomt dyp. For å rette opp i det legger jeg inn en av mine favorittklipp fra YouTube.