Sur melk derimot, er det helt greit å gråte over. For å gjøre en kort historie ganske mye lenger enn den behøver å være, begynner jeg denne historien i går. Klokka er 16.30 og jeg er i ferd med å forlate Kristiansund med hurtigbåten.
Jeg har aldri vært i Kristiansund før, men kommer veldig gjerne tilbake.
– husk å ringe Simen i kveld da Helle. Avtal når og hvor dere skal møtes i mårra slik at jeg får nøkkenen og kommer meg inn når jeg kommer tilbake til Trondheim, sa min kjære.
– Jada, det skal nok gå i orden det. Jeg ringer deg nok i løpet av kvelden jeg, svarte jeg kjekt. og la til et «gla i deg» før jeg gikk inn på båten. «god tur, vennen» hører jeg ham si bak meg.
Turen fra Kristiansund til Trondheim tar ca tre og en halv time. I to av dem sitter jeg bare å døser. Tankene flyter i mange retninger og jeg har en typisk dagdrømmingssekvens. Jeg sitter å funderer på hvordan jag skal gripe de kommene 15 timene an for å gjøre alt så praktisk som mulig.
Plutselig skvetter jeg til. De nøklene som vi har snakket så mye om kan jeg da overhodet ikke huske å ha fått. Jeg ringer. Ikke noe svar. Prøver igken. Fortsatt ingenting. Desperat ringer jeg Elisabeth.
– Jeg trenger et nummer. Kan du hjelpe meg?
Jeg gir fra meg en adresse og numrene jeg trenger blir skrevet ned. Da er det bare å ringe hjem til svigers og innrømme at jeg har klart å dra fra nøklene. «Dere to passer jammen godt sammen» er kommentaren hun gir sin sønn etter å ha snakka med meg.
Enda et nummer blir lest opp. Husvertens denne gangen. Han er selvfølgelig ikke å få tak i. Som bareier er han selvfølgelig på jobb på denne tiden. Jeg venter til båken har lagt til kai i Trondheim og tar med meg kofferten på en aldri så liten bar-runde.
– Hei, er Øyvind her, spør jeg når jeg kommer til Cirkus. Selvfølgelig er Øyvind der, men han aner jo ikke hvem jeg er, så før jeg kan komme til poenget så må jeg forklare at joda, jeg er den og den, bor der og der. Nå har jeg reist fra nøkkelen og skulle gjerne hatt litt hjelp.
Øyvind, som den superhelten han er, hiver seg på sykkelen og oppsporer nøkkelen. Aldri har jeg vært så glad for å komme hjem. Jeg titter i kjøleskapet og finner ut at en butikktur er på sin plass. For sikkerhetsskyld rister jeg på melkekartongen, for å kjenne om det er noe i den, eller om det er mannen i huset som har vært på ferde (tomme melkekartonger er ikke et sjeldent syn i vårt kjøleskap). Det er igjen litt. Akkurat nok til meg til frokosten. Ikke har den gått ut på dato heller.
Resten av kvelden forløper uten noe særlig av noe. Min siste natt som beboer i Sandgata. Litt vemodig, særlig siden jeg er der alene.
Mmm... God og frisk melk. Ikke som den jeg drakk i dag tidlig
Vekkerklokka ringer. Jeg skal ikke påstå at jeg spratt opp, men jeg kom meg da inn i dusjen og fikk åpnet øynene (i den rekkefølgen). Jeg gjorde unna det siste av pakkingen og tenkte: Nå er det jammen på tide med frokost.Siden det begynte å bli lite med tid før drosjen skulle være der, tenkte jeg å gjøre det på den raske måten. Jeg setter melkekartongen til munnen og drikker. Jeg drikker alt som er igjen. Svelger. Og etter at det er for sent innser jeg det. Melka er pokker så sur at det er til å grine av. Jeg spytter men innser at det ikke hjelper. Melka ligger alt i magen min. Jeg prøver å kaste opp, men jeg har aldri vært god til å spy på komando.
Drosjen kommer og jeg setter meg inn. Foran meg ligger en laaaang busstur. Og her sitter jeg da. Har passert Dombås og er vel litt over halvveis. Heldigvis er det snart på tide med en liten stopp. Jeg pleier å være den som sitter og leser når jeg er ute og kjører, men ikke i dag. I dag har jeg mer enn nok med å prøve å la være å tenke på den sure melka som skvulper rundt i magen min.
Jeg har fortsatt lyst til å grine!
